Geir

Så var det disse stjernene da. Hvis boken handlet om det den gav seg ut for å være, fortjener den fire stjerner. Slik den faktisk ble, burde den blitt kalt “Trump and Li, a love-hate story”. Jeg plukket ut denne boken fordi jeg ønsket mer kunnskap om Sentral-Asia, men den moderne Silkeveien er tydeligvis grenseløs og har utviklet et geografisk område fra Chile til Arktis, og de fleste kapitlene handler om Kinas forsøk på å bygge seg opp som en supermakt, og USA og vestens smått patetiske forsøk på å kontre dette. Akkurat denne historien er svært interessant, og bidrar til å gi et helt nytt perspektiv på den maktkampen som vi står midt oppi mellom Øst og Vest, og søren meg om jeg er sikker på at Norge har valgt riktig side. Men det er altså ikke dette temaet boken lokker med, og den historisk sentrale delen av Silkeveien blir en parentes i en større fortelling.
Boken er også svært summerisk skrevet (med noen innslag av humor), og f.eks.Erika Fatland gir et mye mer levende bilde av Silkeveien i sine bøker Sovjetistan og Grensen. Men The New Silk Roads gav seg vel aldri ut for å være en reiseskildring heller.
Med den nye definisjonen av Silkeveien er dette altså en firestjerners bok, men det var ikke dette jeg kjøpte billett for.

En liten perle av en bok som får meg til å huske igjen den brannen som var i meg da jeg var ung om at vi kan ikke la være å puste.

Det er noe uforløst over denne boken, og jeg tror jeg vet hvorfor: Carsten Jensen har hatt hastverk med å gi ut Øvelser i avskjed, og jeg tror jeg forstår hvorfor. Etter tre år i sorg og isolasjon etter stesønnens død og pandemiens herjinger, og i lyset av klimaendringene som truer vår eksistens, har Jensen så mye på hjertet at han ikke klarer sitte inne med det, spesielt etter å ha tilbragt så mye tid i sorgens enerom sammen med sin kone Liz. Den intense situasjonen han befinner seg i på tre plan gjør at han blander kortene. En bok om død, en bok om klimaendringer, og en bok om Amerikas forfall blir til én bok der død skal være fellesnevneren: Demokratiets død, stesønnens død og klodens død. Det brenner rundt deg, det blir mange branner og i forvirringen blir Øvelser i avskjed resultatet. Dessverre.

Jeg skriver dessverre. Øvelser i avskjed server opp på den beste og tristeste måten, stesønnen Raph dør i Sør-Afrika mens han får opplæring å kjempe mot krypskyttere, en medfødt hjertefeil gjør stanser et liv som normalt sett skulle hatt 60 flere år på jorden.
Det skjer samtidig med at Jensen må avbryte en forelesningsrekke i Los Angeles og reise hjem, samtidig som klimarapportene fra FN tegner et dystert, håpløst bilde.

Med tre så sterke foki, blir hver av punktene uforløste. Jeg vil vite mer om stesønnen, om opplevelsen av sorg og savn, fortvilelse, om hvem Raph er, hvordan moren tar det - alle disse tingene som kanskje hører med til en død. Jeg vil også lese en historie om Jensens oppbrudd med USA fysisk og følelsesmessig, og hans dialog med kursdeltagerne som han ikke avslutter bare fordi han reiser hjem til Danmark. Heller ikke denne historien får en konklusjon.
Til sist det svakeste leddet: Historien om hvordan Danmark og verden svikter i klimakampen, som blir en moralistisk pekefinger, der argumentasjonen og dokumentasjonen forsvinner i utsagn fulle av indignasjon. Som en sinna klimaversjon av Ole Hallesbye, og de som kjenner til Hallesbye, vet at der kommer det ingen ting godt fra.

Nei, dette var ikke det jeg håpte på. Jensen skriver nemlig i utgangspunktet slik jeg elsker å lese: erfaringer koblet opp mot historier og geografi, men det er som om han mister gangsynet, og interessen for det han skriver blir mindre og mindre dess lengre ut i boken jeg kommer. Og dermed er det som kunne blitt noe fantastisk kun gnagsår i øyekroken.

De klager over at Theroux er en sutrekopp og at han har et alt for svartsynt bilde av utviklingen i Afrika. Men greia er at han i motsetning til mange eksperter ikke reiser businessklasse eller kjører hvite landcruisere. I stedet reiser han med lokaltransport, bor der vanlige afrikanere bor og reagerer kraftig mot den fornedrede virkeligheten som både er helt unødvendig og urettferdig. Kritikken er ikke mot Afrika men mot de få som har gravd til seg av fellesskapets goder. Og det har han jo helt rett i - eller hva sier dere, STATOIL?

Han blir ofte spurt på turen om å gi bøker til de boktomme bibliotekene på skoler han besøker. Han svarer alltid det samme: hvorfor spør dere meg? Spør heller den styrtrike politikeren inne i Luanda som har mer enn nok penger å bidra med.

Dette sitatet formidler grunnholdningen til Theroux i denne boken, og jeg vil forsvare hans sinne. Det springer ut fra en dyp kjærlighet til et kontinent han kjenner bedre enn de fleste av oss.

I ask the political economists and the moralists if they have ever calculated the number of individuals who must be condemned to misery, overwork, demoralisation, infamy, rank ignorance, overwhelming misfortune  and utter penury to produce one rich man.

- João Baptista da Silva de Almeida Garrett, sitert hos José Saramego

Jeg vet at en del kritiserer Theroux for hans syn på Afrika. Men hans syn er ikke synet av hverdagsmenneskene, men av gribbene i mange fasonger som suger beinmargen ut av det rikeste kontinentet.

Er det en god ting å vise menneskers lidelser gjennom fotografiet? Fremmer det eller demper den evnen til å ta et oppgjør med lidelsen? Det handler dette krevende men tankevekkende essayet av en av USAs fremste intellektuelle på slutten av 1900-tallet.

Lest for lenge siden. Treig start, ga opp etter 100 sider, som er regelen jeg har: “Ikke gi deg før hundre”. Plukka den opp ei stund senere, og da slukte jeg den. Var nok en av disse bøkene som skriver seg vekk i persongallerier og detaljer de første sidene uten å vise fram spenningene, for så å løsne. Får litt William Boyd-vibber av denne, men mer avgrenset i tid enn de beste bøkene fra Boyd, slik som And Human Heart og The New Confessions.

Er det selvtillit eller sviktende selvbilde som får en forfatter til å skrive 933 sider bok (denne utgaven), og bidrar antall ord til å gjøre en bok bedre eller dårligere?
Gjennom en måned med lesing fra 27.juni og til 2. august etter å ha tatt en pause i januar på side 82, har jeg endret oppfatning flere ganger etterhvert som lesingen har skredet frem. Mange blir hektet med en gang, jeg ble bare forvirret av alle menneskene og den for meg statiske handlingen med en person jeg ikke syns var spesielt interessant. Rundt side hundre og på min andre begynnelse løsnet det. Der jeg hørte andre falle av, ble jeg koblet på. Menneskene begynner å få gjenkjennbare trekk, livet i Mumbai-slummen finnet en form, og jeg varmes opp til menneskene, i hvert fall de jeg får taket på.
Og jeg tenker at det skal en del til å ikke bli engasjert av noen personer i et så stort persongalleri. Men jeg sitter med en usikkerhet: Er dette selvopplevd, eller er det fiksjon? Er det fiksjon blir det litt voldsomt. Er det selvopplevd, oppleves det litt vel pompøst og med mange løse tråder. Det er egentlig en bok full av lovede fremtider, men når fremtidene skjer, virker de lovede tingene oppskrytte. Når de skjer så skjer de bare, og forsterker opplevelsen av at Shantaram er litteratur uten en fast historie annet enn Shantaram selv. Ting skjer over de 933 tre sidene, men de kulminerer ikke. Roberts, forfatteren, eller Shantaram som er hans indiske navn, forteller og forteller, og så er han ferdig.
Er det Dickens i moderne form, eller er det en person som har en historie å fortelle, men som ikke vet å sette grenser? Jeg vet ikke, men jeg holdt ut, og kunne tenkt meg å vite mer. I det jeg lukket boken, tenkte jeg at det var en liten bok der det ikke skjedde så mye, og en uendelig bok som inneholdt hele verdener. Jeg begynte på en bok som fikk Mumbai og det indiske subkontinentet til å fremstå som kaotisk og krevende, men sluttet som en fortelling der jeg nettopp hadde åpnet døren og akkurat skulle til å bevege meg inn i en uendelig verden. Det er denne dobbeltheten som gjør at jeg ikke vet om jeg syns dette er bra, eller om det er for mye. Shantaram er en prestasjon, men en litt grenseløs prestasjon der en god redaktør hadde kuttet og hjulpet forfatteren å fjerne det essensielle fra det overflødige. Men hadde han da fjernet kjernen ut av boken? Det er det jeg er redd for, og det er det som gjør at jeg tror jeg sier at, ok, Gregory David Roberts, du klarte det. Du klarte å hekte meg. Nesten. Nesten, og nok til at jeg må se serien på Apple +.

Anbefales på det aller sterkeste i disse opptøyer-tider.

Denne fant jeg totalt forvirrende, og den litt merkelige halvmagiske realismen passet ikke inn i min begrepsverden akkurat da jeg leste den. Det er mange år siden, og det er derfor godt mulig jeg ville opplevd den annerledes nå. Skal huske at de litterære referanserammene mine til Sør-Afrika da jeg leste denne boken var André Brink og Wilbur Smith. Disgrace var en mer fantastisk leseopplevelse, så det er ikke at jeg ikke har tro på forfatteren.

Wow, for en fantastisk (beklager, finner ikke annet ord) bok innen min favorittsjanger, essayet. Så rent, så enkelt og ukomplisert, så liketil, så dypt og så nært kan det altså gjøres. 11 tekster om livet, i London og i Italia, verken mer eller mindre, de små ting og de unnselige steder blir til grensesprengende virkelighetsbeskrivelser som løfter og løfter og løfter og løfter. Herved er jeg italiensk antifascist.

En fornøyelig liten hyldest til antikvariske bokhandler og menneskene som jobber der. Boken har den type omslag som hadde fått meg til å legge vekk boken hvis jeg skulle valgt den selv, men heldigvis har man brødre som ikke bryr seg om sånne ting når de gir julegaver.
Jeg har fått større interesse for antikvariske bøker etter dette, og hvis du vil styrke din bibliofili, er det bare å lese i vei. Koselig og lettbeint om en sær interesse.

Fin, var og følsom julefortelling - en moderne piken med svovelstikkene men uten det tragiske utfallet. Usikker på om jeg tilhører den tiltenkte målgruppen, derfor ikke fem stjerner.

Johann Hari skriver ikke så godt som Malcolm Gladwell eller Ronan Farrow, og det kan bli litt mye kronglete formulerte beskrivelser og intellektuell name dropping innimellom (som om ikke jeg nettopp gjorde det samme).Hari kritiseres også for å være unøyaktige med sine kilder, og i 2011 (enda en unøyaktighet) mistet han jobben i The Guardian (enda mer unøyaktighet?) pga. plagialisering.

Diskvalifiserer disse opplysningene det denne boken handler om? Langt i fra! Når det gjelder redelighet, så er 1/4 av boken (unøyaktighetsvarsel) henvisninger til kilder han har brukt i skrivingen av boken, og selv om Morgenbladet og andre klarer å påvise faktuelle feil og forskningsresultater på tynt grunnlag, er det meste som boken bygger på fullt og helt redelig og pålitelig.

Alle disse betenkelighetene tatt i betraktningen, dette er en uhyre viktig bok i den tiden vi lever i. Jeg har selv merket det: Det er ufattelig vanskelig å fokusere og holde oppmerksomheten. Det kom så langt at jeg måtte begynne å legge mobilen i et annet rom, sette av tider til bevisst lesing uforstyrret, timer forsvant til ting jeg ikke ante hva gikk til (joda, jeg vet: Twitter), og generelt følte jeg meg på siden av mitt eget liv i lange perioder av døgnet. Touche, her kommer Johann Hari og beskriver akkurat min opplevelse. Det han også gjør, er å beskrive årsakene til at vi er der vi er, og konsekvensene av det. Blant annet skriver han om hvordan vårt individuelle fokus eller mangel på sådan, tar fra oss evnen til å kollektivt fokusere på de store utfordringene vi lever i nå, og dermed redusere muligheten for å finne en løsning.

Slutten av boken inneholder en konklusjon. Det er fem ting vi må gjøre for å komme oss ut av uføret (eller var det tre?), og jeg er enig i alt sammen. Markedsliberalister vil se blod når de leser rådene, jeg er enig i alt sammen - og det er kanskje derfor jeg liker boken så godt. Birds of a feather osv. Men uansett: Eeeh, nå glemte jeg hva jeg skulle skrive...

Lettlest, men samtidig tankevekkende utfordrende, og først og fremst viktig feministisk novellette som først og fremst handler om kvinners vilkår i Sør-Korea på 2000-tallet, men som slår meg likevel hardt fordi den også handler om den systemiske måten vi har bygd skillet mellom menn og kvinner opp gjennom historien. Styrker feministen i meg.

Rent litterært noe oppramsende, men samtidig snurrig opplysende.

Det kan godt være at jeg ikke er målgruppen i Sally Rooneys lesekrets, men etter å ha lest Conversations with Friends og Normal People, bøker jeg likte, tror jeg dette ble èn bok for mye med Sally Rooney. Conversations with Friends var hennes første bok, og dermed den friskeste. Man skal heller ikke se vekk fra betydningen av identifikasjonspunkter, og mens Normal People mer kjentes ut som beskrivelsen av en ungdom jeg aldri opplevde (mangel på faktisk ungdomsromantikk), hadde Conversations personer jeg kunne relatere til.
Beautiful world, derimot, opplevdes stort sett bare som trist, en bok som er skrevet på ren vilje, med et persongalleri jeg trodde ville engasjere meg, og som jeg kanskje kjente meg igjen i. Men nei,stilmessig svinger det alt for mye, måten skildringene fremstår, er slik jeg ville skrevet ting på dager jeg ikke er inspirert, hvor setningene ikke kommer flyvende, og avsnittene sammentvungne.
Men det er kanskje slik det er å være i trettiåra og ikke ha landet, landet personer eller landet tilknytninger. Hvis det er slik det er å være Millennial er det langt fra der jeg er, og det virker som den tristeste generasjonen mulig. Kanskje er det derfor folk liker denne boken, men for meg blir det håpløst selvopptatt og .... kan man si knotete? Jeg håper Sally Rooney opplever en epifani før neste skriveprosjekt, for hvis dette er utviklingen i hennes forfatterskap, er jeg usikker på om jeg gidder lese neste bok.

Banalt og dyp livsfilosofi på en og samme tid, svært leseverdig om valg og anger, om valget mellom å angre på de valgene du har gjort eller å legge vekk angeren og heller se på muligheten i hvert nye valg. Man trenger ikke 288 sider til å påpeke det, men det gjør ingen ting.

Faction read as fiction. A really enjoyable, easy to read and useful book that in an easy and effective language inspires me to write and gives me some simple tools to improve my work.

So André Brink has died. I arranged a workshop with him in Stavanger in the nineites, and I dared to compare his landscape wirting to Wilbur Smith's. I shouldn't have done that. For most people Brink's most important book was Dry White Season, but for me none of them beat Imaginings of Sand. I consider it one of the five best books I've ever read. RIP, André.

Dette er pamfletten du skal løpe og kjøpe nå med en gang. Å bevare fornuften i oppsmuldringens tid kunne vært en god norsk tittel, dypt vakkert om de virkelig store tingene. Det tar en time eller to å lese, men kan sette spor for et helt liv. Nå skal jeg lese en av historiene hennes.

For en fabelaktig bok! At bokens tema engasjerer en som meg så kraftig, er et mesterverk fra forfatteren. I disse Fosse-tider er det å bli sugd inn i teksten en gjentagende tematikk, og det å bli slukt av den er en underdrivelse. Bokens tema? En kvinne som nærmer seg 40 vil ikke ha barn. Presset fra omverdenen blir sterkere for hver dag som går, det samme maset fra mor, fra venninner som har blitt mødre, fra partnere som likevel vil ha barn osv. Tematikken i seg selv er interessant, men det som virkelig gjør boken til en stor leseopplevelse for meg er at spørsmålet blir mye større og eksistensielt, og kan overføres på mange situasjoner i livet. Hvem lever vi for? Hva vil det si å leve sitt eget liv? Erstatt “vil ikke ha barn” med nesten hva som helst, f.eks. vil ikke ha karriere, vil ikke ha partner, vil ikke la meg styre. Det er bare å finne dine ord som erstatter “barn”.
Ser at boken er populær i Polen og Tyskland. Har det å gjøre med at boken på tross av sitt spesifikke tema egentlig er universell?

Jeg skjønner når jeg leser det at det er viktig og leseverdig litteratur, men noen ganger står leseren i veien for litteraturen, noe som er tilfelle denne gangen. Uansett: En Goodreads-stjerne sier ikke noe om boken, bare om dens møte med meg som sitter på den andre siden, og denne gangen var møtet bare helt greit.

Å gi denne boken raring gir ikke helt mening, men det er en bisarr lektyre med krigen i Ukraina i bakhodet, og tankevekkende å se hvor kalkulert menneskelig ondskap er i estetisk utforming. Krig er ikke en kunstform, og det fins intet edelt i krigens vesen - bare i kampen for å forsvare det som er ens eget. Imidlertid kommer det mye god lærdom ut av krig om hvordan håndtere mennesker; holde de tett til deg og holde de på avstand. Fælt å si, men fascinerende lesning.

The most important book to read this year. An eye operer and a mind breaker. I want to travel with Nanjala Nyabonga to really grap her world.

En salig blanding av inspirasjon og pølsevev. Den (innledende) delen som handler om det japanske konseptet Ikigai er fint og tankevekkende, men når forfatterne begynner å forklare meg hvordan jeg skal gjennomføre tai chi blir det smått koko. Når Niemaier blir anvist som kilden til et utsagn fra Frans av Assisi, begynner jeg å lure på kildekritikken.
En bok som skulle handle om Ikigai handler mer om alt annet enn nettopp Ikigai, kunne jeg like godt lest en artikkel i SAS-magasinet. Men så var det dette med inspirasjon da. Les den gjerne!

En svært, svært, svært god og viktig bok. Gitt ut i 2018 beskriver den en nesten profetisk beskrivelse av alt som nå skjer i Ukraina, og bidrar til en helt annen dybde til forståelsen av den russiske elitens drømmer om et evig Eurosia og om Russland som Guds utvalgte folk. Spesielt skremmende å lese hvordan menneskelig lidelse er en nødvendig pris å betale, og at det er en pris som må betales kontinuerlig i historien. Samtidig forklarer den meget godt hvordan oligarkatet fungerer, ikke bare i Russland, men også vestlige oligarker i blant annet USA, hvor The Donald som den største nikkedukken for det russiske veldet. Les! Jeg er faktisk svært overrasket over at Morgenbladet, Aftenposten eller Klassekampen har trukket frem denne boken, men henter fra liberalisten Applebaum i stedet. The Road.... er helt nødvendig!