Geir

At stoisismen er i vinden igjen, er visstnok takket være Ryan Holiday, og dømt ut fra denne boken er det med meget god grunn. Det er kapittel på kapittel med anekdoter, kjendiser og store tenkere i historien og nokså innlysende innsikter om egoismens farer. Og jeg liker det. Innlysende er bra når det er sant og godt skrevet, på en måte som får meg til å tro jeg tenker det for første gang☺️. Skikkelig god fiks livet ditt-bok!

Ikke helt der jeg trodde den skulle være, måtte lese den før jeg så serien siden den har stått på leselista mi i et år. Tematikken er interessant nok, gjennomføringen noe uforløst men kanskje akkurat sånn livet er? Tror Conversations with Friends treffer meg bedre? Er på tross av litt mumling her en meget god tekst.

Dette er en fin samling noveller fra forfatteren bak The Sympathizer hvor alle har til felles en berøring med det å komme fra en flyktninhebakgrunn i Vietnam. Jeg kjenner litt til et vietnamesisk miljø i Stavanger, og jeg har hele tiden dette i miljøet i tankene mens jeg leser The Refugees. Noe kan jeg tro jeg kjenner meg igjen i som unikt vietnamesisk, noe er universelt, sårt, rørende og morsomt, og spesielt historien om kvinnen som opplever at mannen er i ferd med å bli dement - eller er det virkelig mannen som er den demente (...) er gripende (I Love you to Want me - tittelen etter en sang av Lobo), eller om Phuong som vender tilbake til Saigon for å møte sin far som ble igjen i Vietnam og sin halvsøster som også heter Phuong.

Ikke alle historiene er like engasjerende, men de beste er strålende novellekunst.

This book has its good points and confirms what we already know about public speaking. As a remInder to focus it is good. But it is written in a way that really puts me off the author as a selfy, pompous guy who needs to get into name dropping and bragging to prove his qualifications. After reading the book, I find myself worrying that now every public talk will sound like a TED talk, whereby we devalue the novelty add value of TED talks. The more TED talks we have, the less value single talks have.

Hvem skulle tro at jeg skulle lese en bok som dette? En omvendt intellektuell 50 shades, eller et feministisk manifest, er usikker, men boken er mye å tenke på.

Det er en lekse vi alltid gjenmer å lære, og det er at man ikke skal kritisere folk før en har hørt hva de har å si. Nå har jeg endelig hørt Richard Dawkins , og tiden for Å idiotforklare ham er over. Enig i alt, nei! Men fyren har langt mer greie på hva han snakker om enn de fleste av de som kritiserer ham - inkludert meg!

Mer underholdende enn god. Tidshistorisk interessant med Thomas Sankara og Burkina Faso som småfrekt tema. Som thriller uforløst og lite intens, som fortelling fascinerende og samtidig veldig konstruert. Som mange amerikanske bestselgere litt skrivekursaktig i konstruksjonen. Anbefalt av Obamas bokklubb, akkurat det er mest en kuriositet.

Ikke fantastisk, ikke så verst, forstår de som er skuffa, forstår de som liker den. Jeg heller mot de siste, og hovedgrunnen til det er at det er en roman (thriller, krim) fra Afrika, nærmere bestemt Lagos i Nigeria som er en roman uten pretensjoner om å fortelle “den unike afrikanske opplevelsen”. Nei, det er historien i seg selv som fenger, og den lett medrivende og enkle måten å skrive på som uten å male ut noe som helst lett gir en følelse av noe genuint lagosiansk. I tillegg er det ganske morsomt. Men stor verdenslitteratur på Booker-nivå? Hmmm....

Denne boken selges som om den var skrevet av Alain de Botton, noe den helt opplagt ikke er - selv om hans måte å betrakte verden på skinner gjennom i boken. En slags lærebok i emosjonell pedagogikk, i Norge publisert av Humanistisk forlag, og fremstår som en Hallesby for humanetikere i 2020, blir dette mange fine tanker, omstendelig skrevet, på noen måter tankevekkende - men som en helhetstenkning håper jeg humanetikerne har bedre ting i ty til. Hallesbys retorikk funka dårlig på 50-tallet, den funker like dårlig i 2021.

Av de seks bøkene jeg har lest om rasisme i høst, er dette den mest uinteressante selv om den ser ut til å være den mest uttalte og den store bestselgeren. Det er ikke det at jeg ikke kjøper premissene, jeg innser at selv om jeg egentlig vil nekte for det, så er jeg som del av et rasistisk system medskyldig, så betyr det ikke at jeg liker innpakningen kritikken får. Torkjell Brekke beskylte i Morgenbladet sammenligner CRT-bevegelsen med religiøse bevegelser, noe jeg har vanskelig for å forstå, men når jeg leser DiAngelo får jeg samme følelsen som når jeg leser Ole Hallesbys “Fra Bønnens verden”. Sistnevnte bok tar fra meg all lyst til å be, på grunn av sin stereotypifisering i et unødvendig tungt språk der jeg tvinges inni båser jeg ikke kjenner meg hjemme.
Og da kan man jo si at nettopp dette bekrefter DiAngelos påstand, hvite er for sårbare til å innse at vi er rasister. Men dette premisset kjøper jeg ikke. Kanskje, og sikkert ganske sannsynlig i USA, men ikke for min egen del - og da handler boken likevel ikke om meg, og det skulle jeg ønske at den gjorde i langt større grad.
Det er pussig, av de seks bøkene jeg har lest, er det de personlige historiene som får meg til å åpne øynene, det er Coates, Sibeko, Shanmugaratnam og Joof som får meg til å akseptere min fram til nå snevre måte å se tingene på, ikke pekefingermoralismen hos DiAngelo og Eddo-Lodge som først og fremst snakker til sin egen menighet i forsøket på å overbevise alle andre som virkelig trenger å bli overbevist. Og slik tror jeg som regel det er: Det er de personlige historiene som forandrer lytterne og leserne.
Hva jeg egentlig prøver å si: Rasisme er et alt for alvorlig problem til at man forenkler mennesker og virkeligheter på den måten DiAngel gjør. Jeg tror det virker mot sin hensikt.

Jeg ville lese 12 Rules for å gjøre meg opp en egen mening, Peterson får skryt og kjeft fra de forskjelligste kanter, og kritikken om at han er en filosof for Alt-Right krevde av meg at jeg måtte sette meg inn i hva han faktisk står for.
Saken er at Jordan Peterson først og fremst er psykolog, og i de kapitlene (eller reglene) som bygger på hans hovedkompetanse, så er det svært mye bra. Det er mer enn en selvhjelpsbok, med forankring i gode historier og grundige kunnskaper. Men med en gang han trer inn i det politiske, blir kritikken fra venstresiden og fra feministene relevante: Kritikken mot feminismen og det venstrevridde (i hans øyne) akademia oppleves som mildt sagt problematiske og kaster mørke skygger over resten.

Etter å ha lest boken tar jeg avstand fra de som mener at han har en protagonist for Alt-Right, men ser at de som vil kan lese noen av reglene hans i den retning. Jeg tror derimot at det som utfordrer folk - meg også - er at han tar et ganske så solid tak i de mørkere sidene ved livet, og våger å si det samme som Paulus gjør i Romerbrevet: “Det gode som jeg vil gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil gjør jeg”. Å stirre mørket inn i øynene er ganske smertefullt, og humanister vil ha problemer med å svelge det fordi det ikke passer inn i et (for) positivistisk verdensbilde. Løp og les? Nei, men du kaster ikke bort tiden heller. Men du må tåle at han kan være litt moralistisk av og til, og at han skriver mange flere ord enn det han hadde trengt.

I disse KI-tider ga jeg OpenAi noen stikkord for å skrive min vurdering av denne boken, og her er det jeg fikk maskinen til å skrive. Ganske dekkende syns jeg.


Life 3.0” av Max Tegmark utforsker fire sentrale aspekter:

1. Tankesettet til Musk og Bezos: >Tankesettet til visionære som Elon Musk og Jeff Bezos, som er drevet av megalomane visjoner og teknologiske ambisjoner, reflekterer ideene presentert i boken. Den hevder at de ser potensialet i kunstig intelligens (AI) som et verktøy for å transformere menneskeheten og utforske nye fronter, som rommet.

2. Etiske implikasjoner av AI: Tegmark fremhever betydningen av å reflektere over etikk i forhold til AI. Boken peker på de kortsiktige og langsiktige etiske utfordringene knyttet til utviklingen av sterke AI-systemer som kan påvirke samfunnet, økonomien og individuell frihet. Den utfordrer leserne til å tenke grundig gjennom konsekvensene av å gi AI styring over avgjørelser som påvirker mennesker. Dette gjelder spesielt spørsmlet om KI kan gå amok, og hvordan vi skal sikre en god utvikling, og ikke en hacket utvikling.

3. Fokus på fjerne fremtider: En av kritikkene mot boken er dens tendens til å utforske svært fjerne fremtidsutsikter, inkludert eksistensen av avanserte sivilisasjoner og kunstige livsformer mange milliarder år frem i tid. Dette kan oppleves som lite praktisk eller relevant for de som søker mer umiddelbare innsikter og løsninger for dagens teknologiske utfordringer.

4. For de med en forkjærlighet for sci-fi og kosmisk perspektiv: “Life 3.0” appellerer sterkest til de med en fascinasjon for kosmiske visjoner og science fiction. Den tar leserne med på en reise som utforsker muligheten for intelligent liv i universet og avanserte sivilisasjoner i fjerne galakser, noe som kan virke avskrekkende for de som søker praktiske og jordnære perspektiver på AI.

Samlet sett, “Life 3.0” gir et komplekst bilde av kunstig intelligens og dets potensielle innvirkning på fremtiden. Den appellerer spesielt til de med store tanker om universet og de langsiktige implikasjonene av teknologisk utvikling, men kan virke mindre nyttig for de som ønsker å adressere mer umiddelbare og konkrete utfordringer knyttet til AI.

Vel, dette var kanskje ikke helt dekkende, det var mye snakk om KI-entiteter på størrelse med solsystemer, eller til og med én stor galaktisk KI med full kontroll over materien. Jaja, sært og fjern, men likevel en mulighet, skal jeg tro Tegmark. Tror nerder liker dette, men for vanlige folk som har nok med å bevare jobbene sine i kampen mot selvskrivende datamaskiner, så er dette kanskje feil bok.

Svært så interessant, og en vekker for meg som skal legge til rette for best mulig læringsmiljø i et klasserom. Boken bør spesielt leses av ekstroverte folkehøgskolefolk som tror at danning og læring bare er noe som kan foregå når man har det gøy og roper høyest mulig.
Jeg hadde gitt boken 5 stjerner hadde det ikke vært for de to siste kapitlene, som gjerne kunne vært kuttet ut. Det er analysen som er interessant, veien videre må jeg nesten finne ut av selv, og ikke overlate til ellers så dyktige Susan Cain.

Det er noe med klassikerne: selve lesingen er ikke alltid like oppslukende, og ofte stusser jeg over hvor banalt mye av det som blir skrevet er, likevel lukker jeg sånne bøker og tenker at jeg har fått med meg noe utenom det vanlige. Fiesta/The Sun also Rises er sånn. Jeg tror det er fordi de klarer å åpne hele verdener og drar meg inn i det - med få ord.

Fem stjerner for å være fengende og lettlest. Tre stjerner fordi boken i et forsøk på å være alt likevel ender opp med å bare blir litt av hvert.

For en nydelig hverdagslig bok om hverdagslige ting som skinner som en stjerne.

Essayaktig memoar om livet etter 50.

Denne boken er nok mye bedre enn ratingen jeg gir den, men stilen og storyen krever nok at du har et forhold til Nord-Irland på 70-tallet, eller en spesiell interesse for litterære stilarter. Dette er litt Tante Ulrikkes vei på nord-irsk. Cotext is king, er det ikke det de sier?

Jeg skulle ønske jeg hadde lest den i 1998 da den ble gitt ut. Da hadde kanskje mitt perspektiv på identitet vært helt annerledes og gitt meg kraft til handling - der handling trengs. Identitet og religion hører ikke sammen, er en av Maaloufs postulater. Det er en farlig blanding, det kunne vært sagt av Kierkegaard, og jeg tror Maalouf har rett. En tunglest bok, men det er verd slitet - og kanskje er den lettere å forstå i norsk oversettelse.

Jeg har lest noen bøker med samme tematikk, korte bøker om å leve med en nært forestående død, men i motsetning til Del Blanc, Hitchens m.fl. grep ikke denne boken meg i det hele tatt. Kanskje fordi nerven forsvinner i det stilistiske, kanskje fordi konflikten blir for vag og forfatteren fremstår som selvopptatt uten at det plager henne. Det burde rive i å bli forelsket i en annen midt i dødsprosessen til den du lever med, men for meg blir dette en mer eller mindre tam tekst om noe som ikke er tamt indet hele tatt.

For å forstå 1984 og Animal Farm er denne boken et must. Den et også nødvendig fort å forstå at vår tid ikke et så mye annerledes enn alle tider.

Meget vel anvendt tid.

Ikke helt på nivå med The Art of Hearing Heartbeats. Det smaker litt for mye bestselgerlitteratur og Coelho-filosofi til at jeg kjøper alt. Nogne kunstige litterære konstruksjoner gjør det også litt sært. Men boken er lett å sluke, og gir et fint bilde av Myanmar, så den er verd hvert sekund jeg brukte på den.

En helt fantastisk og en helt håpløs roman ulikt alt annet jeg har lest. Mer en fabel enn en fortelling, og jeg er langt fra sikker på at jeg har forstått noe som helst - annet enn at mennesket kanskje ikke er Gaias viktigste livsform.

Woulb be a fiver but for the prose and the too short chapter on Siuth America (Read Chile). Must be read to get a better understanding of the big players in global politics.

This is so strikingly beautiful.

Jeg er virkelig usikker. Dette har vært en unormalt krevende konsentrasjonsøvelsue på tross av korte avsnitt og ganske så enkelt, lyrisk og elokvent språk. Jeg vet at det handler om livet i en portal, og om hvordan det er å leve i nærheten av noen som har barn med proteus-syndrom, et syndrom jeg aldri har betegnelsen på før, men som jeg har sett i den strålende filmen “Elefantmannen” med Anthony Hopkins. Det litterære dilemmaet skal være gåten skjerm/virkelig liv og jeg forstår det gjennom konsentrasjon. Samtidig blir det springende, språklige hopp og sprett som jeg ofte liker hos andre forfattere, men som i denne innpakningen gjør at jeg mister nerven, det som skaper det dype engasjementet for hovedpersonene - helt til del to, hvor småbarnet med proteussyndromet tar over plassen som hovedperson - og da forstår jeg hvorfor andre liker dette så godt. For min egen del ble det nok litt for spesielt, og flinkheten i den kreative utfoldelsen blir nettopp det: For flinkt.