Lars Fisketjøn
Masseprodusert krim på høygir. En slags litteraturens svar på Mord og Mysterier på TV2 hver lørdag. Veldig mange ser det, og veldig mange liker det – men det er ingenting nytt — bare en ny krimgåte. Denne boken er velskrevet, og i motsetning til forløperen, får leseren være med på masse spenning. Karakterene er interessant. Krimplottet er også meget bra. Alt i alt, god underholdning, men ingenting mer.
Kveleren
Krimplotmessig er dette den beste boken i serien, foreløpig. Dette er et godt oppbygd mysterium.
Mye utenom krimem er kjedelig. Junckers flytting fra Sandsted til København gjør ikke historien noe godt, men er tvert imot med å på gjøre dette mer til en alminnelig kriminalroman uten særpreg. Verken prostatakreft, eller samlivstrøbbel i flere forhold, er særlig sexy.
Jeg skal lese én bok til i denne serien, og med mindre den er vesentlig bedre, anser jeg meg ferdig med Juncker. Det er grei tradisjonskrim, men ikke noe særlig mer!
Dette er masseprodusert krimlitteratur, som tar mange snarveier, hopper bukk over potensielt dramatiske scener, og framstår noe lettvint med sine billige vinkler.
På den andre siden er det en velskrevet, bra historie, med mye spenning og fin framdrift.
Det er lite med selve storyen som bringer noe nytt til politikrimsjangeren. Friskt grep å legge handlingen til 1994, og det funker bra i form av å tilføre nostalgi, samt det gir selve krimstoryen en ekstra edge, men virkemidlene som skal forklare at handlingen er fra svunnen tid er så repeterende og overdrevne at de grenser over til det karikerte.
På den ene siden er dette bare nok en politikrim, bygget på kjente suksessformler, uten å bringe noe nytt til sjangeren. Jeg vet ikke om jeg behøvde enda en politikrim-serie i leselisten min, og dette er også en bok med åpenbare svakheter. Med 570 sider går det simpelthen for lang tid mellom spenningsmomentene, og parallellhistoriene flettes sammen altfor sent i fortellingen. I tillegg er det noen dryge, overforklarende og stadig gjentakende familiære sekvenser, som med fordel kunne vært kuttet hardt i.
Boken har veldig behagelig språk, interessant persongalleri og et bra plot. Jeg skal innrømme at jeg slukte den på få dager, og kommer til å gå løs på oppfølgeren. Det betyr jo at den, tross alt, var ganske bra, summasummarum.
En historie som er deilig skummel, og veldig annerledes fortalt enn alle andre jeg har lest. Forfatteren tar et kraftig grep i leseren, og dels fillerister sjelen, dels tviholder gjennom hele boken. Benytter en baklengs fortellerteknikk som kan være litt irriterende innimellom, men som oppsummert likevel gir en spennende leseopplevelse.
Første bok i Sebastian Bergman-serien, som i samlet pakke er en skikkelig lesefest. Annerledes politikrim fra kriminalpsykologens ståsted. I disse bøkene kommer vi også mye tettere på de ulike karakterenes privatliv, som igjen gir en ekstra dimensjon - særlig for de som kan like litt hverdagsdrama. Åpningsboken «Mannen som ikke var morder» er fin, men ikke den beste i serien på åtte sterke romaner.
Lang, og dessverre også noe langsom, fortelling. Det tar lang tid å komme inn i handlingen, men når det først skjer er den ganske interessant. Spennende innblikk i japansk kultur, men det finnes helt sikkert bedre historier å lese dersom det er formålet. Også litt vanskelig å skille de ulike karakterene fra hverandre da japanske navn er ukjent for meg, og endel av navnene framsto relativt like. En helt fin politikrim/thriller, som flettes fint sammen med politimannens personlige tragedie.
