Geir

For en strålende enkel og lesbar bok som forklarer det komplisere så jeg nesten forstår det, og det at jeg nesten forstår er poenget: Å forstå helt er umulig, men vi nærmer oss stadig helt til det dukker opp noe nytt som gjør det vi forstår enda litt mindre forståelig. Må leses av alle, og spesielt av folk som tror de vet.

Årets viktigste bok? Tror det.

Kanskje ikke den beste boken mot rasisme på norsk, men utrolig fengende og lettlest. Og viktig! Den er så utfordrende at det nesten bare blir en bekreftelse på vår systemisk rasistisk boken er at ingen av de store forlagene har gitt den ut.

Ufattelig sterk lesing om konsekvensene av klimaet på Svalbard for en forfatter som har et nært og personlig forhold til arkipelet. Koblet sammen med fakta og fortellinger fra øygruppa og klimakunnskap blir dette en bok det er umulig å ikke bli berørt av.
Lett og godt skrevet, men det er ikke det skrivetekniske som gir en femmer.

Akkurat passe stoff om akkurat passe mye knyttet til temaet å bygge gode relasjoner og ytringsklima- relevant i de fleste sammenhenger. Lettlest og dypt tenkt.

Enten liker du ikke dette, eller så elsker du det. Jeg tilhører siste gruppe. En bok uten en historie, bare et sveip over to slekters liv fra 1950-tallet og fram til 2010, med et persongalleri det tar litt tid å få oversikt over. Men når du først får oversikten, er det bare å suge til seg. Masse bruddstykker fra persongalleriets liv, der det er tynne, røde tråder mellom hver enkelt, nesten umulig å få tak i, men likevel er de der. Som The Guardian skrev, så er dette små blikk inn i enkeltmenneskers liv, akkurat som livene våre faktisk er.

Jeg gjør meg forøvrig en tanke om hvordan vi som lesere visualiserer det vi leser. Det er så mange personer i denne boken at det er krevende å plassere hver enkelt. Samtidig er forfatteren svart amerikaner, derfor tenker jeg på alle personene i boken som svarte. Det er de ikke. De er jøder, tyskættede, av russisk opphav, svarte, hvite, brune, hele galleriet av bakgrunner. Jeg “ser” menneskene ut fra stereotypier skapt i mitt eget hode når forfatteren ikke gir så mange signaler om bakgrunn.
Settingen: Georgia i USA, New York, Vietnam, Berlin.

For meg var denne novellesamlinglignende, fragmenterte romanen en uhyre fin leseøkt.

For å forstå Afrika i dag og effekten av kolonialiseringen: Les den!

En bok om jus, kolonialisering og om hvordan Storbrittania tviholder på retten til å være big ass imperalists men ender opp med å være en historisk drittsekk.

En av få bøker som klamrer seg fast helt på toppen av min liste med bøker jeg ikke ville vært foruten, sammen med Peter Mathiesens African Silences og Edward Gargans A year on The Mekong. Bøker som åpner hele ukjente verdener.

Uff og akk, dette var en forferdelig dårlig thriller. Jeg tror ikke på noen ting av det som beskrives, måten å bygge plotet på var helt forferdelig. Det aller mest irriterende var måten boken var oppbygd på. Indre stemmer-kursive fortellinger fra et utall ulike karakterer som alle sammen skriver og snakker i nåtid. Og slutten? Den burde slutta mye før.

Likevel måtte jeg lese den ferdig. Noen har evnen til å få deg til å lese neste side, neste kapittel på en merkelig fascinerende måte.

Hvorfor gadd jeg lese den ferdig da? Fly, Sidney, jetsetlivet. Og fordi man kan bli fascinert av patetisk spenning.

Det er litt for mange utroligheter (episoder jeg ikke klarer tro på) til å gi denne boken full uttelling, men det er en svakhet det er lett å se bort fra. En bok med troverdige personer som gjennomgår utrolige ting, og med en handling som virker litt for konstruert til at jeg kjøper alt. Likevel skjer det som skjer alt for sjelden etterhvert som jeg blir eldre og rasjonen overtar for emosjonen: Jeg blir beveget av boken, og vrir og vender på boken når jeg er ferdig - og oppdager at jeg ikke ønsker at den skal ta slutt.

En bok om Nord-Korea som gjør meg mer nysgjerrig på hele problemfeltet enn jeg har vært tidligere, og det gjør denne boken verd å lese. Heller ikke så verst formuleringsevne, D. B. John (Hvem er det som finner på slike forfatternavn? Gir meg assosiasjoner til skrivefabrikker).

For en helt fantastisk fin og unik leseopplevelse. Kamerat H's liv i fem versjoner, hvor hun dør i ulike stadier av livet, men hvor hvert stadium fortsetter med et nytt stadium hvor H lever videre: Fem liv, fem ulike dødsfall, fem dypdykk i fem ulike deler av Europas øst-historie.

Det er ikke tull, det folk sier om denne boken. Fantastisk!

Gripende bok om mennesket og naturen, om “rewilding”, og om livets mening når man mister et barn.
Ben Goldsmith mister datteren i en tilfeldig ulykke, og skriver seg gjennom sorgen etter ulykken for tre år siden. Han søker i naturen, i myter, religioner og gamle skikker etter svar - og finner det: Gud er en blekksprut.

Sorgreisen er rørende lesing, samtidig som jeg ofte spør meg selv om hvorfor forfatteren er så selvopptatt. Han skriver fint om barna, om den døde datteren Iris' mor og mor til Iris' halvsøsken. I faser fremstår alle de andre som kulisser, og jeg skulle ønske redaktøren hadde hjulpet Goldsmith med litt avstand - men det er kanskje fordi det er vanskelig å takle nærgående den smerten han må leve seg gjennom, og fordi perspektivene blir annerledes når livet ikke lenger er “vanlig”.

Med dette lille unntaket: En bok meget vel verd å lese, den gir mye til naturelskere, til oss som vet lite om å gjenreise naturen, om sorg, om søken etter mening, og om det fins en gud.

Dette er noe av det beste jeg har lest om ting jeg virkelig ikke forstår meg på noensinne. En essaysamling som strekker erfaringsrommet og tvinger meg til å tenke nye tanker.
Karin Haugane er poet og oversetter med en livshistorie som er mer krevende å ta inn over seg enn de fleste jeg har lest. Selv forteller hun i et personlig essayom hvordan hun opplever seg som Job etter at en av livets tragedier har inntruffet. Egne mørke livserfaringer speiler livserfaringene til noen av de store europeiske poetene som hun skriver om, poeter som har skrevet med pogromer i Russland, jødeforfølgelser og folkemord under 2. verdenskrig hos jødiske forfattere som Célan og Mandelstam, eller personlige tragedier som hos Sylvia Plath.
Om det er grensesprengende som litteratur har jeg ikke forutsetninger for å si noe om, men at det er en grensesprengende leseerfaring for denne leseren er det ingen tvil om.

Du verden hvordan en enkel liten historie kan være så sammensatt og fint skrevet. Forstår all den skryten boken får om en oversetter i domstolen i Haag og om tilhørighet og rotløshet. Anbefales sterkt for den som liker sånt.

Jeg leste The Last Colony tidligere i år. Intimacy ble enda mer spennende etter å ha lest den, og The Last Colony fikk enda en dimensjon etter Intimacy, bare så det er sagt.

Noe av det morsomste jeg har lest noen gang. Forståelsen av Kierkegaard og av hans samtid utvides, og det sløret som historien gir i klassisk litteratur forsvinner helt. De samme opplevelsene, de samme ordene, de samme erfaringene. Men jeg må dypere inn i hva gjentagelse faktisk innebærer. Neste stopp Vigdis Hjorth: Gjentagelsen!

Er det noen sammenheng mellom de beste bøkene og de beste selgerne? Etter å ha lest der en bok som har satt rekord for lengst sammenhengende førsteplass på bestselgerlisten til New York Times er svaret ganske enkelt: Ingen som helst.

Dette er en dårlig versjon av Nicholas Sparks, en historie som ikke er til å tro på, med litterære kvaliteter på nivå med en skolestil, i en historie som selvsagt ender opp i en amerikansk rettssal, slik alle bestselgerromaner fra USA må gjøre for å skape spenning - og likevel trives jeg gjennom nesten alle de 368 sidene med naturskildringer og eksotisk landskap som er så spennende at jeg har begynt å undersøke mulighetene for å ta meg en ferie nær Outer Banks.

Dette er ikke stor litteratur, det er knapt litteratur, det er uten spenning, men likevel medrivende. Er det mulig?

En klok og god bok om hva lykke er. Ingen dyptpløyende analyser av filosofiske teorier, men enkel og personlig refleksjon ut fra flere kilder, også hverdagsscener fra forfatterens liv og observasjoner. Aller viktigst: Det som skrives om Sartre og Kierkegaard på ss. 133-134.

Og hva er så definisjonen på lykke? At vi er autoriteter i eget liv, lever våre evner, at vi har venner.
Jeg vil tilføye: At vi skjønner at lykke og lykkelig ikke er det samme.

Dette var etter forventningene en skuffelse. Så lenge det er den voksne «jeg» som skriver framkommer historien om en ikke erkjent incestsak som mørk og troverdig, kanskje fordi den beveger seg i kantene. Men den mer omfattende hoveddelen, 15 år gamle «jeg» er så lett beskrevet at jeg føler Hjorth bare tapper i en åre og skriver ting ut uten språklige sperrer. Resultatet får meg til å tenke mer på latskap enn på ekthet, i en gjentagende bevissthetsstrøm som virker påtatt, ikke autentisk slik Linn Strømsborg gjør det i sine bøker. Linn gjør akkurat denne stilen bedre!

Synd, jeg hadde større forventninger til Vigdis Hjorth, dette ble for meg en innrammet kioskroman fr 70-tallet, og det fortjener ikke tematikken.

Et vemodets mesterverk!

Jeg har en yndlingssjanger, kombinasjonen av essay, reiseskildring og memoar. Den følsomme blandingen av emosjoner, kunnskaper og virkelighet. Denne er slik.

Jeg plukket opp denne boke på en bokhandel i Roma, det gjelder å lese lokale forfattere når man er på et nytt sted - i et nytt land.
Valget falt på Alessandro Baricco, som jeg aldri har hørt om før, men omtalen på baksiden, tittelen og omslaget gjorde meg solgt, og nå, en halv uke etter at jeg kjøpte den er jeg ferdig. Det jeg ikke visste, var at boken var fra 1993, og fins også på norsk - men da må du lete hos antikvarene. Ingen pocketutgave, og ingen nye utgivelser. Hva så om boken:

Dette er noe av det vakreste jeg har lest, samtidig som jeg gjennom halve boken slet med å henge med. En fabel og ikke en fabel (jeg er ikke spesielt glad i fabler), men med et språk så lyrisk at bare det å bevege meg gjennom sidene ble en metafysisk opplevelse. Springene i stil, springende i geografi og tid, kjent med ukjent, Senegal og Fabelland, Frankrike og Utopia om hverandre - ikke helt nobelprisvinnernivå, men Baricco er en fremtredende kulturperson i Italia, og jeg forstår hvorfor. Anbefales hvis du ønsker noe sært og vakkert. For min del kommer denne boken til å vokse på meg, og om et pr er de fire stjernene verd fem.

Fagbok om å bygge teameelasjoner. Mye nyttig, leste den norske versjonen. Hva mer kan man si.

Hva er det med disse hvite, middelaldrende svenske forfatterne fra 1990-tallet: Per Wästberg, Henning Mankell, Enquist og her Anders Ehnmark som klarer å få en hvilken som helst tekst; fiksjon, dikt, krim, sakprosa, biografi til å fremstå som lyrisk kunst? Denne gang et gjensyn med frigjøringens Afrika i Tanzania og Guinea Bissau der fortid speiler nåtid (1992-93?) og hvor de samme spørsmålene som vi strever med i dag (postkolonialisme og akolonoalisering) fremstår som duggfriske også i 1993. Mye å lære, lyrisk å lese, tankefullt og tankevekkende.

Britiske anmeldere sammenligner med Graham Greene og Patricia Highsmith. Jeg kan forstå det, og samtidig er det en drøy sammenligning. Det er først og fremst eksotisk sted (Hong Kong), britisk expat og eksistensiell rotløshet som er fellesnevnerne. Forøvrig har dette et mer moderne tilsnitt, med tema i begynnelsen av studentopprøret mot Beijings økte tilstedeværelse i Hong Kong, og gjenkjennelig som en litterær reiseguide for folk som gjenkjenner byen i beskrivelsene.
Ikke en thriller, ikke en krim, men likevel spennende - og mest interessant for folk som har passert 40, vil jeg tro.

Anbefalt som en litt annerledes og klassisk postkolonial britisk tekst, jeg kommer til å flere av Osbornes bøker.

Det er ikke gøy å slakte en bok som alle andre elsker. Derfor skal jeg ikke gjøre det. Men på tross at relativt gode venner og unge, mannlige assistenter på Norli anbefaler boken på det varmeste, klarer jeg ikke falle i staver av begeistring over denne pingvin-turen.
Ja, det er en koselig historie, det er hjertevarmende, og litt utenom det vanlige. Men det å følge historien til Tom Michell (uten t) fra det øyeblikket han finner én levende pingvin blant mange hundre ofre etter oljeutslipp i Punta del Este i Uruguay, til lille, vennlige og gode Juan Salvado drar inn til pingvinenes evige hekkeområder en god tid senere, er først og fremst koselig, og ikke så mye mer.
Det er en dyrevennhistorie, en reiseskildring og en politisk historie. Men som politisk historie er det bare en smakebit på enorme ting som skjedde i Argentina på 1970-tallet, som reiseskildring blir jeg løftet høyt bare når Tom drar på motorsykkeltur til Peninsual Valdes for å finne et hjem for Juan Salvado, et løft som gir meg enormt lyst til å reise dit, litt mindre høyt når vi reiser med Tom til Boliva og Paraguay, og innblikket i Buenos Aires er vel som å kikke ut på et landskap gjennom et bilvindu fullt av dogg.
Litterært er dette som om jeg selge bloggen min som bok gjennom Kagge forlag. Det er en reisende som har opplevd ting som skriver, ikke en forfatter som har en historie å fortelle. Språket tar av i snirkler og snorkler, og Michell havner i samme felle som de fleste som egentlig ikke er forfattere men som liker å skrive: Det blir for mange blomstrende adjektiver og finurlige bisetninger som kan se ut til å være litteratur, men som i praksis er rusen til en som endelig klarer å sette sammen en serie setninger.
Er dette likevel slakt? Nei nei nei. Det ér en koselig bok, den er verd å lese, men det fins bedre, langt bedre, bøker innen denne sjangeren og innen alle sjangre til at denne fortjener flere stjerner kastet etter seg enn tre. OK, kosen er verd fire.

Denne boka har fått masse oppmerksomhet, vunnet Goncourt-prisen og fått sendetid på Dagsrevyen. Da må det være noe med den!

Et fly lander i mars 2021 i New York etter å ha flydd gjennom tidenes haglstorm. Tre måneder senere dukker det opp igjen, samme flight-nummer, samme personer, samme skader etter stormen, de sammen menneskene med de samme “attributtene” og de samme minnene.
Ikke kloner, det er samme personer, bare en gang til.

Sånne ting trigger meg, det umulige som i en verden med Ormehull, multiuniverser, kvantesprang osv. virker det ikke så umulig likevel. Men hva slags konsekvenser ville noe sånt hatt hvis det faktisk skjedde, og hva kunne årsaken vært. Jo, sprø tanke. Men hva vil skje den dagen noen klarer å lage kopier av oss, lagrer våre minner og overfører identiteten til nye, identiske kropper? Det er jo sånne tanker forskningen leker med.

Det mest fascinerende med denne boken, er nettopp denne ideen. Gjennomføringen er ikke så verst, noen ganger føler jeg meg hensatt til Station 11 av Emily St. John Mandel, andre ganger til en thriller en hoppende versjon av en Dan Brown-roman, noen ganger igjen avansert sakprosa fra Carlo Rovelli. Jeg blir engasjert, jeg blir utfordret, og det at jeg leser boken på tre dager sier sitt. Det skjer nesten aldri lenger.

MEN: Det blir veldig mange mennesker å forholde seg til, uten at det fins en eneste hovedperson. Det blir som å lese en serie noveller satt i samme landskap - litt Alice Munro. Det er vanskelig å holde styr på de. Historien har ingen rød tråd annet enn å fortelle hva som skjedde før og nå, og dialogen kan til tider smake av en dårlig Dan Brown.

SAMTIDIG: Når Le Tellier holder seg unna dialogene er det riktig så bra, passe variert og godt språk, gode skildringer og spennende små komplikasjoner som nødvendigvis må oppstå når jeg møter meg for første gang og jeg gjør krav på mitt. Hvem har da retten? Og aller best: For første gang jeg kan huske merker jeg ikke at boken er oversatt fra fransk til engelsk. Som regel har det ordrike engelske språket en tendens til å sluke oversettelser slik at de mister det preget forfatteren gir teksten. Men her skjer det ikke. Alt sammen autentisk og glimrende oversatt av Adriana Hunter.