Geir

Til å begynne med tenkte jeg at P.O. Enquist skrev slik jeg ville skrevet en bok, stakkato, fragmentarisk, usammenhengende og kort. Et vakkert språk og godt skrevet, men vanskelig å se hva som var poenget.

Nå er jeg ferdig, og etterhvert som leste begynte fragmentene å henge sammen, og med det ble også språket meningsfullt. Bokens essens er på side 94.

«De var selv prøvestenen: det deformerte menneske som viste hvilken side man sto på: den fullkomne Guds, eller det ufullkomne menneskes.»

Ja, hvilken side står du på? Eller tilhører? Svaret er enkelt, men konsekvensene av det kan bli enorme. Boken er fabelaktig, fabelaktig, fabelaktig!

Norsk litteratur på sitt beste.

Dystert, dystert, men varm i alt sitt mørke. Så ubehagelig å lese at det er vandkelig å gi den en vurdering som den fortjener. Les den når du vil tåle det.

Det er ikke antall stjerner som teller, men selv om boken inneholder de elementene jeg ofte liker best med bøker, når ikke historien helt opp blant de beste, noe språket heller ikke gjør. Vel skriver Høyer meget bra, men det blir så stilistisk gjennomført at det tipper over i ordgyteri. Historien er så fantastisk at den ikke er til tro. Det rare er at den bygger virkelige hendelser fra Tredvetallets Galapagos. Det sies at virkeligheten er mer spennende enn fiksjonen, og det er nok riktig. Jeg ville heller lest romanen om de virkelige hendelsene, enn dette tilnærmet magisk-realistiske som tipper over i det sære, og dermed uspennende. Men det var ei grei skuring, så du kan godt lese den hvis du vil.

Denne var oppramsende - og nyttig. Kanskje jeg kommer til å skrive en roman en gang likevel? Nina Lykke omtalte den som uunnværlig eller noe i den dur i en NRK-podkast, og jeg tror det forklarer hvorfor hun lyktes med den ene boken jeg har lest av henne likevel (Nei og atter nei).

Helt fantastisk! Jeg har ikke lyst til å lese andre bøker, jeg vil bare lese denne en gang til. Jeg vil bare forbli i denne boken.

Dette er en av de fem viktigste bøkene jeg har lest, viktig for meg vel og merke. Hovedpersonen, kenyanske Vikram Lall er tenåring i Kenya omtrent da jeg var tenåring i Kenya, og sjelden har jeg kjent meg selv igjen i en person som er så ulik som meg som det jeg gjør med Vikram. Vikram vokser opp i Nakuru, en by i Riftdalen, flytter til Nairobi, og må dra i eksil til Canada og ser tilbake på årene i Nairobi og Nakuru, og spesielt årene i Nairobi er å vandre i livet til trettenårige meg. Jeg får samme assosiasjoner som jeg får til en like fabelaktig bok, En fremmed ved mitt bord, som handler blant annet om Ivos fars år i Nairobi. Den samme alderen, ulik bakgrunn men akkurat de samme vibbene. Viktig.

En forferdelig dårlig og oppslukende bok på en og samme tid. Tror ikke på noe av det som står der og tenker den er skrevet for å bli serie på Netflix eller HBO. MEN DU VERDEN SÅ FENGENDE!

En fabelaktig bok om min litterære yndlingsbandet; reiseskildringen. Melberg skriver knakende godt, informativt og allvitende som gjør det mulig for meg å suge til meg av innholdet samtidig som jeg er knakende uenig med ham. Blant annet skriver han om at reiseskildreren så og si aldri skriver om hjemkomsten, mens han unnlater å inkludere Paul Theroux, slik han stort sett unngjør gjennom hele boken, og hans bok The Happy Isles og Oceania, der nettopp tap av hjem og det å finne seg et nytt er det underliggende hovedtema. For meg er det å tabloidifisere og redusere Theroux bokens store unnlatelsessynd.

Etter flere filmer er dette den min første LeCarré-bok. Mens filmene har vært elegante. reflekterende med en stille, dyp spenning, skjønte jeg på tross av at jeg forstod ordene og scenene veldig lite av hva som foregikk her, helt til slutten - som ikke var som et klimaks men som en plutselig innsikt som fikk meg til å tenke at dette var verd de timene jeg brukte på den. Livet som en fasade, som offer og som skuespill - mennesker som løkringer - lag på lag men hvor er kjernen? Jeg vil nok anbefale å ikke begynne å lese denne hvis du vil ha en smak av Le Carré. Til det er denne for annerledes - noe sønnen Nick også påpeker i etterordet. Dette er en annerledes Le Carre, muligens nærmere forfatteren selv, men et stykke unna fiksjonene hans.

Det er få sjangre jeg liker å lese bedre enn typen menneske på reise skriver om et spesielt emne. Bruce Chatwin skrev om nomader i The Songlines, Annie Dillard om nærhet til naturen i How to teach a stone to talk, osv. Sebastian Junger og åtte venner vandrer langs togskinnene fra Baltimore til Pennsylvania mens han reflekterer over makt og demokrati, om jaktere og samlere og jorddyrkere, om små gruppers styrke i kampen mot de store (Ukraina vs Russland?) der det nesten alltid er de små og raskt bevegelige som vinner. Sånne bøker får meg til å tenke, blant annet på det pussige i at kolonimakt og imperie oppsto omtrent samtidig med det vestlige demokratiet. Hvorfor? Noen syns boken er usammenhengende og rotete, jeg syns den er akkurat passe av det den vil være og jeg vil den skal være.

Dette var en veldig morsom bok. Det er jo ikke litteratur som sådan, men nyttig for meg og garantert viktigere enn de fleste litterært flyvende bøkende man kan finne der ute for mange. Lyst til å bli inspirert til å ha en god økonomi? Les vei!

En meget tankevekkende og god bok, enkelt skrevet men likevel utfordrende tankegods. Bruker gresk mytologi, fransk filosofi og kunnskap om Silicon Valley til å radbrekke det moderne samfunnet på den straka vegen rett inn i nummenheten. Kort sagt er påstanden at jo mer selsvendige og frie teknologien (form av Silicon Valley-versjonen av den) skal gjøre oss, jo mer kopier av hverandre blir vi, og ender opp med tankeløse og tomme versjoner av en versjon av oss som ikke fins mer.
Hennes beskrivelse av Peter Thiel og René Girard er kjempeinteressante.

Jeg er overrasket over at ikke boken er oversatt til engelsk, den fortjener sin plass på toppen av listene over internasjonale faction-bøker i samme kategori som Harari, Graeber osv.

En av de bedre bøkene om rasisme i vår tids drakt. Ofte er slike bøker som ønsker å formidle kritikk mot vestlig og hvites rasisme preget av sinne og moralisme, og som man vet så virker det gjerne mot sin hensikt. Denne boken derimot, er både praktisk og balansert, og gir en veldig god forståelse for folk som ønsker å se kritisk på seg selv hvorfor man som hvit er del av en rasistisk tilnærming til livet. Vår posisjon i verden ér bygd på vår nedverdigende behandling av andre gjennom å definere som mer verdifulle enn de, og gjennom vår utbytting av deres ressurser.

Emma Dabiri skriver avansert og friskt, muntlig og morsomt med et akademisk vokabular, forstå det den som kan. Og det er praktisk, hun gir svar på hvordan vi skal tilnærme oss rasisme. Enkelt sakt, ikke vær alliert, vær en koalisjon. Allierte er ikke likeverdige, det er de som er i koalisjon.

Hva hvite mennesker som meg kan gjøre?

1. Forstå hva en koalisjon er
2. Stopp fornektelsen
3. Kutt ut de falske sammenligningene
4. Utforsk “hvithet”
5. Utforsk kapitalisme
6. Fornekt den hvite frelseren (de fleste av oss)
7. Dropp den dårlige samvittigheten
8. Ikke slutt å plage folk om rasisme
9. Slutt å beskrive svarte endimensjonal
10. Les, les, les - lesing gjør deg klokere
11. Fordel ressursene jevnt
12. Innse at dritten dreper

Jeg har ingen problemer med å ta til meg disse rådene.


1.

En av de aller beste bøkene jeg har lest. Hvorfor? Gjenkjennelse, drømmer, nostalgi, lokasjon, lengde, språk, kort sagt alt.

Skal du lese én bok i år.... I livet....
Kanskje ikke den ene boken, men en av de bøkene som må leses. En bok om mørket og hvor viktig samspillet mellom mørke og lys er i livene våre. Ser at andre ikke er så entusiastisk som meg, men de har kanskje ikke bodd i polarmørket?

Lurer du på åssen biologisk liv ble til, og hva det består av? Eller når det kommer til stykket, om alt liv er biologisk? Jeg lurte på det, og stolte på blørbet på omslaget med tunge folk som Brian Cox og Bill Bryson (...), som lovpriste boken.
Vel, hakesleppende var den ikke, men en fin og enkel oppfriskning fra biologitimene fra videregående. Dette er enkle beskrivelser. Det som imidlertid var interessant, var hvordan Nurse klarte å få meg til å tro på at liv egentlig er kompleksitet, og at kompleksitet er grunn nok til at liv oppstår. Det han ikke klarte å få meg til å forstå, var hvordan bevissthet oppstår ut fra kompleksitet - og da er man jo like langt.

Anbefaler denne for de som trenger en første introduksjon til biologiens forsøk på å forklare liv. For de som ønsker tyngre ting: Dette er ikke på Carlo Rovelli-nivå.

En venstre uppercut der, en høyre hook der, og jeg er slått ut. Som spenningsbok er dette en skikkelig pageturner, og jeg gleder meg til fortsettelsen på Svalbard. Ja, bok to vil hente handling herfra.

Skikkelig morsom liten sak med velskrevne petiter om forfatternes skrivesteder. Billig nå på salg også. Og nye bekjentskaper, spesielt Selma Aarøe.

Tekstlig naiv romanse, likevel kanskje den viktigste boken du noen gang kommer til å lese. Hvertfall hvis du har barn, eller har barn i deg.

Jeg er ikke fan av selvhjelpsbøker, men syns noen av de som ikke tar seg selv så høytidelige kan være morsomme. Denne var så morsom og så nyttig at den blid emneplanen i klassens time neste år.

Dette er nok min absolutte favoritttype bøker, i samme kategori som Peter Mathiesens African Silences og Edward Gargans A River's Tale: A year on the Mekong. Det de har til felles er en kontakt med naturen som ser ut til å gi dem uendelig med tid til å skrive det de vil skrive - det haster ikke med å komme videre, selve lesingen er å være i det øyeblikket som beskrives - ingen slutt å dras mot, og det gjør svært godt.
Tematisk er de bøkene forskjellige, Gargan beskriver et års reise langs Mekong-elven, Peter Mathiessen skriver om sakte tilstedeværelse i afrikanske landskaper, Dillard skriver korte essays og historier uten større poenger enn kontakt med livet. Anbefales sterkt!

En virkelig, virkelig god reiseskildring om litteratur, eller kulturskoletime om reiser. Forfriskende god og annerledes. Hvorfor er ikke Neuman oversatt til norsk?

Jeg skal aldri aldri aldri mer si noe negativt om sykepleiere. Det er de som er de viktige i samfunnet, men får ikke den kreditten eller den lønnen de fortjener. Les denne boken, men gjør det når du har det bra, for dette er sterk kost!

En helt fabelaktig fin bok på alle måter. Tematikken er litt sliten, alle norske forfattere over 50 syns at det å være post 50 er traumatisk, men du verden så godt akkurat denne versjonen et skrevet. Den unngår å bli en karikatur og trekker inn mange vakre scener.