Geir

En bok jeg likte veldig godt til det var 20 sider igjen, men det var ikke selve plottet som var grunnen til at handlingen drev meg fram. Jeg liker «sakte» litteratur og en krim uten høyt tempo er helt greit for meg. Imidlertid slet jeg litt med å tro på hovedpersonens handlingsvalg, og slutten speilet ikke en intrige, kanskje mer virkeligheten.

Morsom og nyttig, og veldig gjenkjennbart. Sigrid Sollund er like frisk og underholdende som hun er på Dagsnytt 18, og hun kjenner og vet å utnytte knepene selv også - det beskriver hun veldig godt i boken.
Boken er delt i to, hvor første del handler om ulike typer hersketeknikker, mens del to handler om arenaer for (mis)bruk av hersketeknikkene. Den første delen er veldig god, den andre blir en god del repetisjon, og trekker litt ned inntrykket. Kunne gjerne gått mer i dybden rundt hvorfor vi hersker og lar oss hers(k)e med i stedet for den noe repetitive stedsanalysen. Det hadde gjort boken enda mer nyttig, i stedet for å fremstå som en katalog av oppramsinger.

Likevel: Jeg anbefaler egentlig denne boken veldig. Den er nyttig og morsom, og den får meg til endelig å skjønne hvorfor så mange andre får meg til å bli sur på jobb :P.

Lyrisk og dvelende om de dype spørsmålene fra en mor som opplever at datteren blir drept under et opphold hos faren i Khartoum. Mest i Norge, best i Sudan, handler dette vel så mye om å høre til og å slippe taket som om å tilgi og en drapsmann. På sitt beste formidler boken et innsiden av et personlig drama, samtidig som jeg leter litt etter handlingen. Nesten som en dyp meditasjon over 244 sider.
Jeg vil fortsette å lese Kristin Hauge med glede, og jeg håper hun vender tilbake til Sudan i senere bøker - Sudan er et av mine drømmereisemål.

For en glimrende, vanskelig lest bok! Uwem Akpan har gitt ut én bok, og det er denne, og den er knallsterk og vond å lese på den rette måten. Boken består av fem noveller med ujevn lengde, der alle handler om fattige barn i ekstreme situasjoner i fem forskjellige afrikanske land som opplever helt ulike situasjoner men som har alle til felles at det «går ikke bra». Umulig fattigdom i Nairobi, barn som selges som slaver i Benin, en ungdom som flykter fra trosforfølgelse i Nigeria, jenta som bevitner hvordan foreldrene havner på feil side under folkemordet i Rwanda, bestevenninner som ikke får leke sammen mer i Etiopia fordi situasjonen forandrer seg fra den ene dagen til den neste.
Vanskelig å lese fordi Akpan skriver nært, så nært at selv dialogen i de forskjellige språkene er på pidgin eller tilsvarende lokale varianter, og som gjør hver setning til en øvelse. Det hinderet er verd å passere, for den virkelige smerten boken beskriver overvinner alle lesetekniske hinder og gjør boken svært minneverdig. Blir det for makabert, for sterkt? Nei, fordi Akpan holder seg tett inntil enkeltpersonene hele tiden, og de ekstreme ytre forholdene får aldri lov til å dominere historiene.
Ikke fem stjerner? Nei, dialogen gjør dette til en vanskelig bok å lese, for mange for vanskelig.

Nyttig lesning som berører de fleste tema knyttet til ytringsfrihet, hvor det personlige ansvar og min holdning er det bærende fokus. Lettlest og lett å forstå, men blir i perioder for drøftende og for lite anekdotisk, bedre eksempler hadde gitt boken et løft. Tenk Malcolm Gladwell, men uten det fortellende perspektivet.

Essays av det som mange omtaler som USAs fremste forfatter (Philip Roth bl.a.), og på sitt beste er dette tekster som overgår det aller meste jeg har lest i litterær kvalitet: En miljøseie til Kina, eller til øya Alejandro Selkirk utenfor kysten av Chile, en tekst om forfatteren Alice Munro, eller et forsøk på å få til et personlig intervju med staten New York, språklig avansert og utbroderende i ren og skjør ordgytende eleganse. Men innimellom og i andre essays blir det så elegant og ordgytende at bokstavene står i veien for teksten. Også sammensetningen av essays er ujevn, jeg klarer ikke finne bokens røde tråd annet enn at Franzen har samlet ulike tekster som er samlet fordi det er mulig, ikke fordi de har en sammenheng.
Framzen er ekstremt dyktig, men det er forskjell på dyktig og riktig.

Når det er sagt: Denne boken vil vokse og vokse på meg, og om et år vil det å ha karaktersatt den virke meningsløst.

En nydelig liten chilensk versjon av norsk faction, oppvekstroman og politisk roman som går de småtrise versjonene til norske factionistas en høy gang!
For første gang har jeg hørt om begrepet «secondary characters», de som ikke er hovedpersonene i bøkene. Denne gangen er de disse andre som er de viktigste karakterene.

Dyp respekt og en underliggende rasisme i en magisk og merkelig bok med en magnetisk tiltrekningskraft og framføringsevne. En bok som må leses som et tidsvitne fra et 50-tall som enda ikke har klart å distansere seg fra kolonitiden. Kryptisk, som min egen anmeldelse.

Jeg hadde store forventninger til denne boken fordi Arène Wenger alltid har vært en uvanlig reflektert og veltalende manager. Hele hans 22 år lange tid som sjef i Arsenal har mengder med drama som det hadde vært interessant å komme på innsiden av.
I stedet får vi en selvbiografi som stort sett oppleves som en oppramsing av prestasjoner, underbygget av selvbeskrevne egenskaper som utholdenhet, målrettethet, arbeidsinnsats og motivasjon. Han innrømmer at ting har vært vanskelige i perioder, men dykker aldri inn i problemstillingene. Boken fremstår som en personlig utgave av en årsrapport. Fordelen med det og bokens eneste kvalitet, er at leseren (jeg, du?) får litt mer innsikt i en managers jobb, men ut over det var dette langt mindre enn det en kunne forvente av Arsène. Det er nok ikke uten grunn at biografier som regel er mer spennende lesing enn selvbiografier. Hvertfall gjelder det for livet i rødt og hvitt.

Interessant bok, først og fremst som et reiseeventyr, mindre til å forstå Kongo. Har begrensninger som forteller, men likevel en mer enn godkjent opplevelse om en forfatter som velger å reise med dampbåt opp Kongoelven for å padle ned til Kinshasa. Ganske strevsomt, og en spennende reise - men ikke stor litteratur.

Ikke hans beste, men svært interessant og tankevekkende - gir et nyansert bilde av sørstatene som ikke bare avslører litt mer av USA, men også hvorfor ting som Trump kan skje.

Bra innledning, og gode eksempelpersoner. Med et videre temavalg kunne det blitt riktig så bra. Nå er ikke jeg målgruppen - ihvertfall ikke aldersmessig 😬, og tror at målgruppen (16-21) virkelig vil ha utbytte av den.
Min innvending: Kunne hatt flere tema - spesielt for meg som lærer, og at kapitlet om tidsbruk blir for skjematisk, slik sånne ting ofte er. De fire første kapitlene og kapitlet om depresjon er veldig bra, og min reaksjon handler vel mest om at «mye vil ha mer».
Jeg kommer til å bruke boka i Klassens time i vinter, og syns boken bør få en liten revisjon, for så å bli allemannslesing.

Lydbøker er ikke for meg. Mange bra tanker om ledelse, men boken mangler så og si fullstendig dokumentasjon på påstandene og teoriene, og jeg er i utgangspunktet skeptisk til kompartamentalisering av menneskers egenskaper.

Så nå vet jeg mer om forskningen rundt Arktis og klimaendringene. Mye jeg ikke har sjangs til å skjønne, mange forskernavn, forkortelser og fagbegreper, men i sum skinner budskapet gjennom den akademiske isen - først og fremst på grunn av det personlige språket, og dernest fordi dette er uhyre fascinerende. Hekta på Arktis blir jeg neppe, men boken gjør meg mer nysgjerrig.

Rask, tankefull lesing. En serie essays skrevet under pandemien. Spesielt det siste om forakt som et virus er dypt tankevekkende.

Og med denne boken har Kaja Melsom bidratt til frihetstyrraniet: Du er ikke noe før du har utgitt en bok.

Litt ironi der ja, men dette er både en viktig bok? En godt skrevet bok og en bok som må leses med kritisk blikk. Boken er nemlig en medianbok om menneskets tilstand i vår tid, fanget som vi er av alle valgmulighetene vi har og kravene om selvrealisering - på alle områder. Beskrivelsene og analysen hun gir er veldig treffende, men samtidig er det hun skriver en slags median av hvem vi er, dermed er den både oss alle og ingen av oss. Jeg kjenner meg og deg igjen i alt som blir beskrevet, samtidig er jeg bare deler av dette når jeg får tenkt meg om. Friheten kan være svært hemmende, men det kan også det å være gjennomsnittsmennesket.

Du kan skille mellom gode og viktige bøker. Denne er muligens enda viktigere enn den er god, men den er god så det holder. Å følge miljøskribenten Peter Mathiessen på tre helt forskjellige reiser på det afrikanske kontinentet er en magisk leseopplevelse, han tar deg til steder du egentlig ikke visste du kunne reise, og han behandler det med en varhet og en respekt som du knapt finner i moderne sakprosa. Mathiessen elsket Afrika, han elsket den afrikanske faunaen, og han skrev om det på en sakte og tankefull måte som både ga meg helt ny innsikt i trusselen mot artsmangfoldet på det afrikanske kontinentet og som forsterket mitt allerede intense ønske om å kjenne dette kontinentet under huden.

En bok om spenninger og motsetninger i kristen-Norge viste seg først og fremst å være en bok om konflikter og tradisjoner i KrF og Vårt Land. Det er interessant nok i seg selv, men får et så sterkt fokus og blir beskrevet i en så upersonlig form at selv om jeg klarer å bli provosert, så taper den eksistensielle dimensjonen denne boken kunne hatt på det. Temaet makt og maktmisbruk i troens navn er så stort at temaet hadde fortjent en litt annen versjon av denne boken. Mot slutten spisser det seg til, og det allmenngyldige i bokens tema blir så tydelig at nevnte provokasjon får mat, men dette er nok en bok for de spesielt interesserte.

Uvanlig forfriskende og annerledes roman - fra Sør-Afrika, og langt fra både Wilbur Smith og André Brink.

Uff uff uff og uff.

Ja, jeg vet mer nå enn for en uke siden, men ble jeg klokere? Boken er god på å fortelle historier, men faktabiten og drøftingene er på nivå med en middels skolestil fra videregående: Ingen dybde, svært dårlig konstruerte setninger og repetisjoner som får meg til å lure på om Kagge forlag i det hele tatt har en redaktør. Det beste med boken er at den gir meg lyst til å lese en skikkelig bok om utviklingen av Islamisme i det 21.århundre.

Uff uff uff og uff.

En uvanlig sterk og viktig refleksjon Afrika etter bistanden, nødhjelpen og misjonen, refleksjoner som gir mening til de som allerede kjenner til problemstillingene, men som aldri vil nå de som trenger å lese de. En bok som burde vekke svære debatter om oss og dem, om bistand og nødhjelp og kommersialisert solidaritet, om asylpolitikk, om skyld og ansvar. Dessverre blir den ikke det, fordi forleggeren har vært så ualminnelig tankeløs at de gir ut boken i det alle tar ferie. Jeg spekulerer i om det er fordi den utfordrer oss sterkere enn vi har godt av - og tar et oppgjør med vår egen selvdefinerte snillhet. Dette er et tema Terje Tvedt også har skrevet om - den norske godhetspolitikken, og følger i samme tråd som Paul Theroux' bistandskritikk og det samme fra Dambissa Moyo.
Jeg skulle gjerne gitt fem stjerner her, men dessverre plumper forfatteren uti med å begynne å diskutere praktiske politiske løsninger på slutten, og det er en debatt som tar brodden av de sterke tankene fra resten av boken. Det var veldig synd.

A thoughtful book about the essence of travel and of the virtues of rethinking our views on what travel really is. I agree it's a bit patchy,and too much of the space is taken up with reference to other books, when the interesting parts are the ones where he shares his own Travels with us.

En skal ikke vurdere bøker ut fra slutten. Det er partiene imellom som definerer boken, uansett hva kloke folk sier om åpningssetningen og avrundinger.
Jeg er på jakt etter den store norske Afrika-romanen. På tross av Intetessant historie var den ikke i nærheten av å lykkes. Hvorfor? Tenk deg en at hver del av en roman består av en legobrikke. Tilsammen kan de lage det fineste byggverk, eller det komplette kaos. Dette er en legobøtte med rotete sammensatte enkeltdeler, og jeg skulle ønske Kopperud prøvde en gang til.

Kanskje dette blir boken jeg anbefaler til unge voksne som vil jobbe med sin egen livsmestring - og til lærere som trenger noe å støtte deg på. Sobert og enkelt, med mange nyttige vinklinger, uansett hvilken side du sitter på i samtaler rundt menneskers liv.

En bok som viser hvordan det å gi karakter blir helt meningsløst. Som prestasjon er dette imponerende, spesielt hvor gjennomført språket er samt drivet i historien. Godt verd 4 stjerner.

Som litteratur, tja. Dette er Wilbur Smith på norsk, intenst og drivende, men med beskrivelser, og et syn på Afrika som nærmest framstår som nykolonialistisk - blant annet med et menneskesyn hvor afrikanerne i beste fall er kulisser, i verste fall grenser til den samme rasismen som Wilbur Smith kritiseres for, er det så vidt jeg klarer å gi det en toer.

Sitter igjen med en trist følelse av at noe som kunne blitt veldig, veldig bra endte opp med å bli en bekreftelse på et verdensbilde jeg på ingen måte klarer stå inne for. Dermed blir boken på tross av sterke sider bare en tragisk oppgulp av fordommer. Veldig synd, siden forfatteren kunne ha skapt stor litteratur av den teksten han brukte 20 år på å skrive.